Kjells tur til Blåfjell 2016

Gubben på 75 kom seg på tur i år også:

Bibbi og jeg dro til Trondheim 26.06 og var turister der med utgangspunkt i Storsanden camping, hvor vi leide en trivelig hytte med utsikt over fjorden. Etter to dager dro vi til min søster Turid og svoger Øystein på Sandviksberget i Osen. Alltid like trivelig hos dem. Etter to dager der dro Bibbi tilbake til Oslo, mens jeg først besøkte kameratene Emil og Eigil i Namsos, noe som er blitt en tradisjonen. Fra Namsos dro jeg 2. juli til Verdal, hvor jeg hadde en hyggelig overnatting hos klassekamerat fra folkeskolen, Tor Jentoft og hans fru Mari.

Verdal ligger på min vei til Blåfjell via Sverige, milevis gjennom den svenske glesbygden i en virkelig ødemark. 3. juli ble jeg hentet på svensk side av Gjevsjøen av fjellbonde Christian Gjefsjø. På norsk side kjørte Christian meg med pikkpakket på ny sekshjuling til naustet ved Livsjøen som jeg får låne for å lagre mat og utstyr. Etter to netter ved Livsjøen begynte jeg på roturen og marsjen inn til Holmtjønna. Som planlagt to turer inn med tung sekk. Jeg var bedre forberedt til å bære tung sekk i år, etter trening i Lillomarka med sekk lastet med vann i plastkanner. Sekk nr. 1: 33 kg. og sekk nr.2: 35 kg, tungt nok for en olding.

Det føltes inderlig godt å være på plass ved mitt paradis ved Holmtjønna. Men noe av gleden ble redusert av mye drittvær. Det var en del blå himmel, men jeg kaller ikke det godt vær når det samtidig er kaldt med sterk vind. To perioder på en uke hver med vannrett regn og sterk vind. Vannstanden i Holmtjønna steg voldsomt midt i perioden, der vannet kom godt inn på den grønne vegetasjonen Da ble fisket dårligere, men jeg fikk heldigvis nok til maten. De to største fiskene var på 8 hg, lange og slanke. Laget meg mye gravørret. På slutten laget jeg mye rørt syltetøy av blåbær, som det var store mengder av, men det var lite molter. Så lite dyreliv bortsett fra mye rein og en del rype.

Det ble mye tid inne i teltet. Kjøkkenavdelingen plasserte jeg i det forteltet som lå i le av vinden. Det ble aldri kjedelig, for jeg hadde mye tidtrøyte med radio, Kindle lesebrett, og lydbøker på iPoden. Denne gangen leste jeg og hørte på thrillerforfatter David Baldacci. Hver lydbok varer mellom 12 og 14 timer, og jeg hørte på en masse av dem. Det blir litt krøkkete å være stille så lenge i teltet, men det hjalp mye med øvingene som jeg har utviklet i samarbeid med fysioterapeuten. Uttafor teltet uansett vær. De dagene været var bedre gikk til tørking av sovepose, støvler og klær og til hele eller halve dagsturer til elver og vann i nærheten. Hva som får fiske til å bite er og forblir et mysterium: Den ene dagen fikk jeg godt med fisk, den andre dagen null og niks.

Det var ikke akkurat folksomt ved Holmtjønna. I hele perioden traff jeg bare et lag av tre ungdommer som kom forbi. Selv om jeg trives i eget selskap, finner jeg det alltid oppløftende å treffe folk i fjellet.

Etter 50 dager i telt, syntes jeg det var nok, særlig p.g.a. været. Returen foregikk som vanlig i to omganger. Den siste transportetappen tilbake ble tung, fordi jeg hadde feilberegnet vekten av det som var igjen. På turen tilbake var vekten av sekken 38,5 kg. dårlig fordelt, altfor mye for en gammel mann. På den siste delen av turen gikk det litt på stumpene. Og da jeg kom fram til båten, kom det et skikkelig skybrudd med en kraft som jeg knapt har opplevd før i Norge. På den halvtimes roturen tilbake ble båten halvfull av vann og jeg selv søkkvåt.

Dette ble nok det siste langvarige oppholdet ved Holmtjønna. Både styrke og utholdenhet virket bra, men balanseproblemene var blitt større. Jeg har hatt diagnosen vestibular nevritt siden 2001, som har ført til at balansenerven på høyre side er permanent kaputt, med resulterende kroniske svimmelhetsfølelse. Det har blitt vanskeligere å hoppe fra sten til sten over elv, så det er nok det tryggeste å trappe litt ned. Føles litt trist, men jeg fikk et plaster på såret av Christian som tilbød meg jobb til neste år som gårdsdreng til gjengjeld for opphold på en hytte seks kilometer unna, vakkert beliggende ved et fjellvann. Jeg viser flere bilder av teltplassen fordi for å markere at det ssvis ble siste gangen jeg ligger der.

Turen tilbake gikk via et kaffebesøk hos Tor i Verdal til Osen for å hente en masse bær plukket av Turid og Øystein. Det var særlig den røde bringebæra som lokket. Den gir et rørt syltetøy som er noe av det beste jeg vet.

Etter overnatting i Osen gikk turen til Trondheim hvor jeg som vanlig besøkte min gamle klassekamerat fra gymnaset, Ole Brønmo. Han og kona Turid serverte på nytt et gedigent måltid, fuktet med god vin.

Turen tilbake til Oslo den 25. august gikk greit.

Som vanlig førte turen til en nullstilling av forestillingen om det komfortable liv. Det var en glede å oppdage at det var varmt vann i springen, for ikke å snakke om dusj og en god seng. Bortimot himmelsk.

Dere synes sikkert at rapportene mine har blitt noe monotone, med lite variasjon. For meg var den største forandringen den som kommer av min fremskredne alder. Jeg nekter å akseptere denne svekkelsen. Samtidig er jeg overbevist om at turene forsinker forfallet. For å avslutte på en positiv note.